Linn Lervik & Farhad Kalantary                                                                                                                                                                  informasjon

Jeg arbeider som professor i teori & skriving ved Kunsthøgskolen i Oslo. Mitt arbeid består i å involvere skriving i kunstnerisk praksis. Oftest handler dette om å bidra til at kunstnere og designere oppdager denne muligheten, Andre ganger er det jeg som involverer meg skriftlig i en kunstnerisk praksis.

I denne flyeren gjør jeg det siste. Jeg gikk første gang forbi Stein—en temporær installasjon av Linn Lervik og Farhad Kalantary—på en årlig spasertur som jeg pleier å ta sammen med partneren min 1. Januar: opp fra bykjernen til Nydalen og ned igjen. På veien ned så vi Stein.

Senere innfant jeg på stedet for å diskutere prosjektet med én av kunstnerne. Samtalen reiste en rekke interessante spørsmål, som jeg tenker å følge opp her. Stein er ikke bare en temporær installasjon—den vitner om Bentsebrua i en tidsavgrenset periode—men også stedsspesifikk kunst.

Etter å ha sett på Stein og hørt om bakgrunnen fra kunstneren, tenkte jeg: Er alle steder i utgangspunktet spesifikke? Hva er det ved dette kunst- objektet som får stedet til å gå fra å fremstå som temmelig øde—og ganske utrygt—til at det nettopp blir spesifikt? Hvordan drar Stein opp stedet?

I utgangspunktet ble steinen dratt opp av elva, litt høyere oppe i løpet ovenfor Bentsebrua: den som var utgangspunktet for Stein. Den ble 3D scannet, skalert opp og konstruert med plexiglass-skiver med en kjegle- form i midten for lysarmaturen. Lysbrytningen gjør at den ser organisk ut.

Mens vi stod og diskuterte kom det noen forbipasserende—de så på oss, på Stein, gikk videre, kom tilbake, slo an en prat og gikk videre. Kanskje det er dette som kjennetegner et sted? Dvs. at stedet er noe som oppstår i møte mellom mennesker og urbant livsmiljø med objektet som metode.

Jeg smaker på vendingen—å forholde seg til rom, mørke, lys og farge med objektet som metode: det er fra Carle Lange som er scenograf og under- viser på KHiO, som meg. Scenografi er et fag som jeg opplever at tar for seg den menneskelige handlingens muligheter scenisk, men også musealt.

Som prosjekt er Stein en handling. På kunstscenen er handlingen et eventyr som har absorbert kunstnerparet, dag ut og dag inn, i prosjektperioden. Morgen, middag og kveld. I denne handlingen inngår Stein som et «drage- egg» på en øde bro. Det egentlige verket er en lykkedrage som vokter brua.

I sitt museale aspekt—altså som objekt intendert for de forbipasserende—er Stein en integrert del av trafikkens døgnrytme på brua, ved at det er koblet opp til lysnettet: lyset i Stein tennes samtidig med gatebelysningen. Folk som bor i området har samlet seg rundt objektet: de vil ha det.

For meg er prosjektet interessant fordi informasjonen—det formgivende anslaget—kommer fra noe unikt: en stein fra Akerselva. Det oppstår et spill mellom form og materialer: motkrefter som gir objektet en indre resonans, og ligger til grunn for at det kommuniserer, og måten det kommuniserer på.

kommunikasjon

Theodor Barth

Oslo, 2019